Firmakataloger.no foreligger i beta-versjon 

Firmakataloger.no trives også best med en skjermoppløsning på 1280 × 1024 eller høyere i TrueColor.

Borgarting Lagmannsrett
 
INSTANS: Borgarting lagmannsrett - Dom.
DATO: 1999-12-01
PUBLISERT: LB-1999 00540
STIKKORD: Markedsføringsloven §1 og §2.
SAMMENDRAG: Flertallet fant at Telenor Media AS hadde utarbeidet såkalte svartelister med andre utgivere av kataloger og sendt disse til kunder og media. Flertallet fant at dette var i strid med markedsføringsloven §1, selv om Firmakatalogen kunne kritiseres for noen av sine forretningsmetoder Videre fant flertallet at Telenor Media AS sentralbord, i alle fall ved noen anledninger hadde gitt sterkt kritiske, til dels uriktige uttalelser om Firmakatalogen til dem som ringte og spurte. Dette var brudd på markedsføringsloven §2. Uttalt at Telenor ikke har enerett på begrepet «gule sider », Erstatning utmålt til kr 100.000.
Henvisninger: lov-1972-06-16-47-§l (Mfl §1), lov- 1972 -06- 16-47- §2 (Mfl §2).
SAKSGANG: Oslo byrett Nr 97-03952 A/23 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00540 A/01.
PARTER: Ankende part: Firmakatalogen v/ Vibeke Lindstrøm Tveiten (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Knudsen). Motpart: Telenor Media AS (Prosessfullmektig: Advokat Halvor Mansåker):
FORFATTER: Lagmann Jan Martin Flod og lagdommer Vibecke Groth. Mindretall: Ekstraordinær lagdommer Inger K. Moksness.
 
Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§172 (Tvml §172), lov-1915-08-13-6-§180 (Tvml §180), lov- 1915-08-13-6-§213 (Tvml §213), lov- 1918-05-31-4-§33 (Avtl §33), lov-1969-06-13-26-§2-1 (Skl §2-1), lov-1972-06-16-47-§19 (Mfl §19), lov-1972-06-16-47-§3 (Mfl §3)
 
Saken gjelder krav om erstatning for tap påført som følge av overtredelse av markedsføringsloven § l og §2.
Firmakatalogen er et enkeltmannsforetak eiet av Vibeke Lindstrøm Tveiten. Det ble registrert i Brønnøysund 1993. Foretaket utgir en katalog som var ment å være riksdekkende, der bedrifter, organisasjoner og næringsdrivende er oppført etter bransjeinndeling. Katalogen inneholder både hvite og gule sider. På de hvite sidene skulle samtlige av landets bedrifter være oppført alfabetisk uten kostnad for den enkelte bedrift. På de gule sidene kan det bestilles annonseplass. Bestillingene opptas av selgere over telefon På salg foretatt etter 1996 har det vært sendt ordrebekreftelse som har gitt kunden en ukes frist til å avbestille.
Firmakatalogen begynte sitt salg av annonser på katalogens gule sider i 1994. Den første katalogen utkom på vårparten 1996 Ambisjonen om at alle bedrifter og organisasjoner i Norge skulle være oppført på katalogens hvite sider er ikke oppfylt.
Telenor Media AS (heretter Telenor Media), som bl a utgir Telefonkatalogen, utarbeidet en liste over utgivere av andre kataloger der det ble angitt at de oppførte firmaer er anmeldt for bedrageri eller forsøk på bedrageri. Firmakatalogen var oppført på listen som hadde som overskrift
«SVARTELISTA!!!!!!!!!».
Telenor Media sendte listen til kunder og media. Det er uenighet om omfanget av utsendelsene og når Telenor Medias bruk av såkalte svartelister opphørte.
Telenor Media mottok særlig vinteren 1995 og våren 1996 mange telefoner fra folk som ønsket kunnskap om øvrige katalogfirmaer, herunder Firmakatalogen. Ansatte på sentralbordet opplyste, i hven fall ved noen anledninger, at Firmakatalogen ikke ble ansett som seriøs. Det ble blant annet også sagt at foretaket ikke var registrert i Brønnøysund, at det utga seg for å være Telenor Media, at det kopierte annonser fra Telefonkatalogen og at firmaet var politianmeldt.
På høsten 1995 og våren 1996 var det mye negativ omtale i media av katalogmarkedet og i flere aviser ble det trykket lister over firmaer man anbefalte publikum å unngå, herunder Firmakatalogen. Telenor Media hadde kontakt med media om katalogmarkedet som Telenor Media advarte mot. Det er uenighet om omfanget av denne kontakten.
Firmakatalogen har ment at Telenor Media gjennom sine handlinger har påført foretaket et tap og bragte saken inn for Næringslivets Konkurranseutvalg. Utvalget fastslo 21 oktober 1996 at Telenor Medias bruk av svartelisten innebar en grov krenkelse av god forretningsskikk og var en klar overtredelse av markedsføringsloven §1.
Firmakatalogen er politianmeldt en rekke ganger. Ved årsskiftet 1995/96 forelå det 26 anmeldelser. Høsten 1997 var antallet kommet opp i ca 200. Alle anmeldelser synes senere å være henlagt av politiet uten oppfølging.
Firmakatalogen reiste sak ved stevning av 2 mai 1997 med krav om erstatning for tapt omsetning og påførte omkostninger. Oslo byrett avsa dom i saken 13 november 1998 med slik domsslutning:
 
1. Telenor Media AS dømmes til å betale Firmakatalogen erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 2.000.000, med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall og til betaling skjer.
2. Telenor Media AS dømmes til å betale saksomkostninger til Firmakatalogen for Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall og til betaling skjer.
 
Telenor Media AS har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
 
1. Oslo byretts dom stadfestes.
2. Firmakatalogen v/ Vibeke Lindstrøm Tveiten dømmes til å betale Telenor Media AS saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forfall til betaling skjer.
 
Ankeforhandling ble avholdt 9, 10 og 11 november 1999. Ankende part forklarte seg. Det ble avhørt 12 vitner, hvorav ett avhør ble gjennomført pr. telefon. Vitnet Terje Wibe var til stede under hele forhandlingen, jf. tvistemålsloven §213 annet ledd. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Sakens nærmere sammenheng fremgår for øvrig av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den ankende part, Firmakatalogen v/ Vibeke Lindstrøm Tveiten, har i hovedsak anført:
Det er tre ulike former for opptreden fra Telenor Medias side som utløser kravet om erstatning. Deis er det utarbeidelse og bruk: av svartelistene., dels spredning av uriktig og villedende informasjon om Firmakatalogen til pressen, og dels spredning av uriktige og villedende opplysninger til kunder over telefon.
Næringslivets konkurranseutvalg har slått fast at Telenor Media har brutt markedsføringsloven §l ved bruk av svartelisten. En slik utarbeidelse og bruk strider mot god forretningsskikk. Omfanget av bruken må ha vært langt større, også i tid, enn Telenor Media hevder. Dette bekreftes av den andre svartelisten som ble sendt fra Telenor Media til Samarbeidende Revisorer så sent som 5 februar 1998. Samarbeidende Revisorer AS fikk listen uoppfordret av Telenor Media. PR-sjef i Telenor Media, Gunnar Kaas, har i leserinnlegg i avisen referert til «vår svarteliste». Også på sentralbordnivå i Telenor Media ble det referert det til svartelisten. Uansett hvordan listene fysisk har oppkommet har Telenor Media et selvstendig ansvar når selskapet benytter slike lister. Vitner har sagt at listene var i aktivi bruk fra 1992 og at de var utarbeidet av selgerteamsledere.
Svarteliste nr to er i tillegg til å være i strid med markedsføringsloven §1 også i strid med §2. Den har overskriften «DISSE FIRMAENE ER SVARTELISTET AV POLITIET OG NHO». Det er dokumentert at politiet ikke opererer med svartelister. Opplysningen er følgelig villedende og dermed i strid med markedsføringsloven §2.
Ansatte på sentralbordet er omfattet av markedsføringsloven §1, jf. §19. Gjennom de svar sentralborddamene ga på forespørsel om Firmakatalogen har Telenor Media opptrådt i strid med både markedsføringsloven §1 og §2. På sentralbordet ble det meddelt at Firmakatalogen ikke var registrert i Brønnøysund, Det ble opplyst at Firmakatalogen var et ikke eksisterende firma og at fakturaer derfra kunne kastes. Videre ble det sagt at Firrnakatalogen var en kataloghai. Det må anses sannsynliggjort at de opplysninger som ble gitt i telefonsamtalene med Tveiten har gått ut til ekte kunder. Det er opplyst fra Telenor Media at de daglig tikk 15-20 henvendelser om Firmakatalogen. Flere av sentralborddamene virket særdeles godt informert.
Også Telenor Medias opptreden i forhold til media er i strid med markedsføringsloven §1 og §2. l flere avisartikler fremgår det at Telenor Media har hatt en aktiv rolle i forhold til media. Det er blant annet påvist at selskapet ga svartelister til media. Ved vitneførsel er det videre bekreftet at Telenor Media benyttet pressen aktivt ved å informere om de øvrge useriøse katalogene i forbindelse med kundebesøk. Ifølge politiet hadde Dagblad-journalisten sine opplysninger fra Telenor Media.
Gjennom flere avisartikler er det påvist at Telenor Media bør feie for egen dør. Markedsføringsloven §l medfører at det skal foretas en helhetsvurdering og da må man også se på Telenor Media AS egen forretningsmessige opptreden.
Det erkjennes at når det i salgsmalen var gitt anvisning på at selgerne skulle opplyse kundene om at de ringte for å ajourføre opplysninger var dette uheldig. Det gjelder særlig de salg som ble foretatt før noen katalog var utkommet. Utover det var ikke salgsmetodene som ble benyttet kritikkverdige. Det må anses bevist at det under annonsesalget utelukkende ble henvist til Firmakatalogens gule sider. At enkelte misforstod og bare trodde det var Telenor som utga kataloger i Norge kan ikke gå ut over Firmakatalogen, I tillegg kommer at dersom folk misforstod, aksepterte man avbestilling av denne årsak innenfor 7-dagersfrislen som fremgår av ordrebekreftelsen. Det bestrides at noen hos Firmakatalogen har gitt seg ut for å komme fra Telenor Media.
Når det gjelder erstatningsutmålingen må denne foretas skjønnsmessig. Det foreligger dokumenterte kostnader og utgifter for behandlingen for Næringslivets Konkurranseutvalg med til sammen kr 33 000. Det er i tillegg bevist at Firmakatalogen ville hatt ytterligere vekst og ytterligere omsetning om selskapet ikke hadde fatt den negative oppmerksomhet som Telenor Media må ha ansvaret for. Det var en markert avbestillingsøkning og betalingsnektelse i forbindelse med Telenor Medias aktive rolle i svertingen av katalogselskapene, herunder Firmakatalogen, høsten 1995 og våren 1996.
Den opptreden ansatte hos Telenor Media har utvist utløser erstatningsansvar for selskapet etter skadeserstatningsloven §2-1. Det er dokumentert at Firmakatalogen er påført et økonomisk tap, og at det er årsakssammenheng mellom tapet og Telenor Medias opptreden.
Ankemotparten, Telenor Media AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Omfanget av bruken av svartelister er usikkert. Bare ett tilfelle av slik bruk er påvist etter 1996. Ettersom det bare har dukket opp ett tilfelle må det legges til grunn at dette også var et enkeltstående tilfelle, og at bruken således må anses opphørt våren 1996.
Det bestrides at Telenor Media uoppfordret sendte en liste 5 februar 1998 til Samarbeidende Revisorer AS. Dette fremstår som helt usannsynlig og er ikke dokumentert. Telenor Media kan ikke ta ansvar for at Samarbeidende Revisorer har spredt listen videre. Det er usannsynlig at Firmakatalogen har stått på noen liste i vitnet Berghs ansettelsestid. Han sluttet i Telenor Media i 1994. Det bestrides at svartelistene var utarbeidet opprinnelig av Telenor Media. Den første listen er avskrift fra listen som sto i Dagbladet. Også liste nr to har antagelig sitt utspring fra pressen.
Det. var god grunn for Telenor Media til å advare mot Firmakatalogen. Dette ble også slått fast av Næringslivets Konkurranseutvalg. Firmakatalogen var politianmeldt da den første listen ble sendt ut og det forelå således ingen overtredelse av markedsføringsloven §2. Firmakatalogen var svartelistet både av politiet og NHO. Selv om politiet ikke opererte med en konkret liste hadde de en oversikt over de katalogselskapene de hadde mottatt en rekke anmeldelser på. Dette må likestilles og utsendelsene representerer således ingen overtredelse av markedsføringsloven §2.
Om bruken av svartelister strider mot markedsføringsloven §1 er et spørsmål om god forretningsskikk. Næringslivets Konkurranseutvalgs avgjørelse av denne saken er ikke riktig. Det har ikke foretatt den helhetsvurdering som var nødvendig. Saksbehandlingen var utelukkende skriftlig og saken var følgelig ikke så godt opplyst der som den har vært for byrett og lagmannsrett. Den totalvurdering som skai foretas etler markedsføringsloven §1 må hensynta Firmakatalogens egen opptreden. Denne var slik at Firmakatalogen fortjente å stå på svartelisten. I den grad dette har gått ut over inntjeningen skyldes dette at folk ble oppmerksom på at annonsen de var i ferd med å bestille eller hadde bestilt ikke gjaldt Telenor, men en katalog de ikke ønsket å være oppført i. Kundene trodde at det var Telefonkatalogens gule sider som ringte dem opp når de benyttet begrepet gule sider i sitt salgsfremstøt. Selv om det ble sagt Firmakatalogens gule sider misforsto kundene, og det var Firmakatalogen klar over. Meningen var nettopp at kundene skulle forveksle Firmakatalogens gule sider med Telefonkatalogens gule sider. I flere tilfeller må selger har forstått at kundene trodde de snakket med Telenor Media uten at det ble gjort noe for å rydde opp i misforståelsen. Noen ganger har selgere også sagt at de representerte Telenor Media. Det er bekreftet at Firmakatalogen har tatt betalt flere ganger for en oppføring etter å ha henvendt seg til kunden flere ganger. Firmakatalogen unnlot å opplyse om når katalogen ville komme ut eller at den ikke ville komme ut på lang tid. Det ble heller ikke klargjort at henvendelsen dreide seg om salg av ny annonse i en ny katalog. Derte er brudd på markedsføringsloven §2 og §3. Kunder ble utsatt for utilbørlig press og trusler om inkasso når de ønsket å annulere bestillinger de mente de ikke hadde foretatt eller som var foretatt fordi de trodde selger var fra Telenor Media. At salgsmetodene var kritikkverdige reflekteres i de mange politianmeldelsene.
Først etter to års salg av annonser kom det et produkt. Verdien av produktet er svært liten. Distribusjonen er mangelfull og ingen markedsføring er foretatt for å øke brukbarheten. Katalogen utgis i meget lite opplag. Den eventuelle ambisjonen om å lage en totaloversikt over alle firmaer og organisasjoner i Norge er i hvert fall borte.
Det må legges vekt på at svartelisten allerede var publisert i Dagbladet før Telenor Media sendte den ut til noen kunder. Utsendelsen skjedde bare på selgeres initiativ. Når ledelsen fikk rede på dette ble det umiddelbart tatt affære og utsendelsene ble stoppet. Det var ikke rettsstridig å sende ut listen, selv om det var kritikkverdig. Det var forståelig at selgerne som stadig ble møtt av engstelige kunder som hadde hørt mye negativt om katalogmarkedet ga listen til sine kunder. Selv om retten skulle komme til at bruken av svartelistene er i strid med markedsføringsloven §l gir dette ikke grunnlag for erstatning.
Uttalelsene fra sentralbordet innebærer under ingen omstendighet noen overtredelse av markedsføringsloven §1 og heller ikke §2. Det var Firmakatalogen selv som ringte. Da er vilkårene ikke oppfylt. Det er ikke dokumentert at andre kunder fikk de samme opplysningene på sentralbordet Firmakatalogen ringte bare for å provosere sentralbordet til å uttale seg negativt om Firmakatalogen. De mest kritikkverdige samtalene er alle med samme sentralborddame og de er alle gjennomført innenfor en uke. Det er etisk tvilsomt å ta opp samtaler uten å opplyse om det. Det er også kritikkverdig å utgi seg for å være en annen enn den man er. Det var dekning for nesten alt det som ble sagt i telefonen. Budskapet har uansett vært rettet mot en meget begrenset krets, nemlig kunder som har spurt om opplysninger. Den forretningsvirksomhet Firmakatalogen har bedrevet er kritikkverdig og det er således betimelig å advare mot den. Det ble ikke girt systematisk negativ informasjon.
Det er ingen årsakssammenheng mellom Telenor Medias handlinger og det tap Firmakatalogen hevder å ha lidt. Firmakatalogen har bevisbyrden for at foretaket har lidt et tap og at det er årsakssammenheng. Den fremlagte statistikk har ingen relevans ved avgjørelsen om det er lidt et tap som følge av negativ omtale. Det er så mange faktorer som spiller inn at statistikken ikke gir noen veiledning for hva årsaken er til svingninger i omsetningen.
Det er ikke ført bevis for at noen har unnlatt å kjøpe annonser hos Firmakatalogen fordi denne ble utsatt for en negativ omtale som Telenor Media AS sto bak. De kundene som har nektet å betale fordi de mente at de ikke hadde bestilt noen annonse eller trodde de hadde bestilt en annonse hos Telenor Media hadde rett til å nekte å betale jf. avtaleloven §33. Dette er ikke et rettmessig krav som kan kreves erstattet av Telenor Media.
Tapet Firmakatalogen mener å ha lidt som følge av den massive omtalen i pressen har Firmakatalogen krevet dekket tidligere hos Næringslivets Ukeavis med kr 3.000.000. Telenor Media kan bare væte ansvarlig for tap utover derte. Noe slikt tap er ikke dokumentert.
Det erkjennes at det foreligger omkostninger på kr 33.000 som kan kreves erstattet av Telenor Media dersom selskapet skulle bli kjent erstatningsansvarlig.
Lagmannsrettens flertall, dommerne Flod og Groth. har kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Markedsføringsloven har ikke egne bestemmelser om erstatning. Flertallet er imidlertid enig med byretten i at de alminnelige erstatningsregler kommer til anvendelse og kan gi grunnlag for erstatning ved overtredelse av markedsføringslovens regler.
Flertallet legger til grunn at Telenor Media utarbeidet «svartelister» og sendte disse til en del av sine kunder. Det legges videre til grunn at dette skjedde i større utstrekning enn Telenor Media har fremholdt. Flertallet legger da særlig vekt på at det så sent som 5 februar 1998 ble oversendt en liste fra Telenor Media til Samarbeidende Revisorer. Det vises videre til at sentralbordet åpenbart var kjent med at Telenor Media hadde svartelister, og at sentralbordet henviste til disse i telefonsamtaler med kunder og andre som ringte til selskapet og forespurte om Firmakatalogen. Etter flertallets syn er utarbeidelse og bruk av en slik svarteliste i utgangspunktet i strid med god forretningsskikk. Det må imidlertid foretas en helhetsvurdering, i det flertallet ser det slik at det unntaksvis kan være forsvarlig å advare markedet.
Under den helhetsvurdering som skal foretas må Telenor Medias totale opptreden hensyntas, og det må legges vekt på Firmakatalogens egen virksomhet. Det er på det rene at det var mange og tvilsomme foretak i katalogmarkedet på det tidspunkt da svartelisten ble mest benyttet. Flertallet legger også bl grunn at det forelå et reelt problem med en rekke useriøse katalogfirmaer og at mange ble utsatt for disse og lurt. De listene som Telenor Media benyttet differensierte imidlertid ikke mellom de ulike katalogselskapene, men skar alle over en kam. Det er på det rene at en del av foretakene på listen ikke hadde noe produkt og sendte fakturaer uten å ha vært i kontakt med «kunden». Med Telenors stilling i markedet er det et meget sterkt virkemiddel når Telenor Media sender ut slik infamerende informasjon som svartelisten inneholdt. Som flertallet vil komme tilbake til nedenfor kan Firmakatalogen kritiseres for sider ved sine forretningsmetoder, men det er et faktum at Firmakatalogen har utkommet med et produkt som har utforming og innhold som en katalog. Det foreligger heller ikke opplysninger om at foretaket sendte ut fakturaer uten å ha vært i kontakt med kunder. Ved å sende ut den svartelisten Telenor Media her gjorde, koblet de Firmakatalogen til virksomheter med svært tvilsomt rykte.
Flertallet legger også til grunn at Telenor Media var aktiv overfor media og ga svartelisten til flere aviser både i forbindelse med kundebesøk og i mer generell sammenheng. Det er åpenbart at spredningsfaren er stor når slik informasjon gis til media. Det må antas at hensikten var at informasjonen skulle nå flest mulig. Den koblingen Firmakatalogen ble utsatt for til foretak med helt uakseptable forretningsmetoder må følgelig anses for å ha skadet foretaket.
Det er på det rene at sentralbordet, i hvert fall i en kortere periode, ga opplysninger om Firmakatalogen av meget negativ og til dels feilaktig karakter. Dette er selvsagt sterkt kritikkverdig. Flertallet antar imidlertid at denne informasjonen har nådd forholdsvis få kunder og neppe har hatt særlig stor betydning for den negative omtalen Firmakatalogen totalt sett ble utsatt for.
Flertallet finner at Firmakatalogen har benyttet salgsmetoder som er kritikkverdige. Det legges til grunn at selgerne bevisst ble oppfordret til å si at de ringte for å ajourføre opplysninger, slik at det ble nærliggende for dem som ble oppringt å tro at det gjaldt videreføring av en katalogoppføring de hadde fra tidligere. Flertallet legger også til grunn at selv om selger mistenkte at kunden antok at det dreiet seg om Telefonkatalogens gule sider, ble det ikke gjort noe for å oppklare misforståelsen. Det legges imidlertid ikke til grunn at selgerne oppga at de ringte fra Telenor Media. Det har også vært temmelig hard inndrivelse av fakturabeløp uten individuell og konkret vurdering av om kunden faktisk var i sin rett til å avbestille eller nekte å betale. Det har dessuten foreligget sviktende kontrollrutiner med hensyn ti] hvem som ble ringt opp, slik at samme kunde noen ganger ble kontaktet flere ganger og til tider har det ledet til dobbelt bestilling og dobbelt betaling.
Når det gjelder selgernes presentasjon av foretaket som «Firmakatalogens gule sider» var dette etter flertallets syn en akseptabel presentasjon. Gule sider er et begrep som benyttes i store deler av verden og betyr annonseplass i en katalog for nærings- og organisasjonsliv, oppført på gule ark etter bransje. Dette begrepet har nok i Norge av mange vært knyttet til Televerket på grunn av dets tidligere monopolstilling, men Telenor Media har ikke av den grunn enerett på bruken og markedsføringen av dette begrepet. Det forelå ingen opplysningsplikt hos Firmakatalogen om at det ikke var Telefonkatalogens gule sider i utgangspunktet. Enhver får normalt ta ansvaret for sine egne oppfatninger. Derimot forelå det en opplysningsplikt i de tilfellene hvor selger forstod at kundene misforstod og trodde det var Telenor Media de hadde med å gjøre.
Når det gjelder den forretningsidéen Firmakatalogen bygger på kan det hevdes at den ikke er hensiktsmessig for kundene, men det er det en oppgave for markedet å gi foretaket et svar på.
Etter dette er der flertallets oppfatning at Telenor Media har brukt for sterke virkemidler i forhold til Firmakatalogen, selv om foretaket kan kritiseres for sine forretningsmetoder. Flertallet har kommet til at Telenor Media har overtrådt markedsføringsloven §1 ved å utarbeide og sende til kunder og media en svarteliste som inneholdt grove beskyldninger om en konkurrent, hvor også foretak med uakseptable forretningsmetoder sto oppført side om side. Flertallet finner videre at Telenor Media gjennom telefonsamtaler mellom sentralbordet og kunder har gitt direkte uriktige opplysninger om Firmakatalogen som var egnet til å påvirke etterspørselen etter foretakets tjenester. Telenor Media har dermed handlet i strid med markedsføringsloven §2.
Flertallet finner at Telenor Media i dette tilfellet har opptrådt rettsstridig og erstatningsbetingende overfor Firmakatalogen. Selskapet har arbeidsgiveransvar for sine ansatte, og hefter således både for de erstatningsbetingende handlinger flertallet finner at de ansatte på sentralbordet og selgerne har foretatt, jf. skadeserstatningsloven §2-1.
Firmakatalogen må imidlertid ha lidt et økonomisk tap som skyldes de rettsstridige handlinger ansatte i Telenor Media har begått. Det er på det rene at Firmakatalogens omsetning gikk merkbart ned på det tidspunkt da svartelistene og pressen for alvor kom på banen høsten 1995. Flertallet finner at en vesentlig årsak var den negative medieomtalen, idet den har et meget stort nedslagsfelt. Etter flertallets oppfatning har Telenor Media medansvar for en del av de uttalelsene pressen kom med. Flertallet finner likevel at den største delen av den mediaomtalen som har funnet sted vedrørende katalogmarkedet har skjedd uavhengig av Telenor Media. Den direkte kontakt Telenor Media hadde med kunder og utsending av svartelister til disse har imidlertid innvirket på omsetningssvikten. Det vises særlig til at det i februar 1998 ble sendt en svarteliste til Samarbeidende Revisorer AS som igjen sendte denne til sine kunder. En slik utsendelse representerer åpenbart en spredningsrisiko. Flertallet legger imidlertid til grunn at den perioden hvor nedgangen i omsetning og innbetaling var på sitt største, falt sammen med en periode hvor Firmakatalogen intensiverte salget kraftig. Dette kan ha ledet til at selskapet ikke fulgte opp bestillingene like godt, at man nådde dårligere betalere enn ellers og at nye selgere ikke var rutinerte nok. En annen vesentlig årsak til omsetningssvikten har utvilsomt vært at Kunder på grunn av medieoppmerksomheten ble klar over at de feilaktig hadde bestilt annonseplass i en katalog som ikke var Telenor Medias og dermed avbestilte eller nektet å betale. Andre ønsket antagelig ikke å opprettholde annonsebestiIlingen når de ble klar over at Firmakatalogen ikke var kommet ut med noen katalog enda, og at det fortsatt var usikkert når dette ville skje. I disse tilfellene er omsetningssvikten ikke erstatningsmessig.
Flertallet er kommet til at det er vanskelig å konkretisere tapet, fordi mange faktorer har spilt inn når det gjelder den markante omsetningsnedgangen i slutten av 1995 og begynnelsen av 1996. Tapet må således fastsettes skjønnsmessig og på et nokså løst grunnlag. Det er på det rene at behandlingen av kravet i Næringslivets Konkurranseutvalg pådro Firmakatalogen omkostninger i størrelsesorden kr 33.000. Etter en helhetsvurdering fastsetter flertallet erstatningen til kr 100 000.
Mindretallet, dommer Moksness, er enig med byretten i dens vurderinger og resultat.
Saksomkostningene for lagmannsretten blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 annet ledd. Lagmannsretten har kommet til at unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd får anvendelse, i det saken har budt på tvil. Lagmannsretten finner også at hver av partene bør bære sine omkostninger for byretten, jf §172 annet ledd.
Dommen er avsagt under slik dissens som er angitt ovenfor.
 
Domsslutning;
 
1. Telenor Media AS dømmes til å betale til Firmakatalogen v/ Vibeke Lindstrøm Tveiten 100.000 - ett hundretusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse til betaling skjer.
2. Partene bærer hver sine omkostninger for byrett og lagmannsrett.